vi kan se henne fra kongehaugene
hun breier seg ut mellom de høye fjellene
en enorm dame som gjør inntrykk
vi står på historisk grunn og ser
på fortid og fremtid
hun vet
og vi vet
nå trekker hun seg tilbake
den gamle damen pudrer seg med litt nysnø og trekker seg
tilbake
hun skjuler furer, sprekker og misfarging,
blender oss med sin skjønnhet, leker med lyset, bytter farge
med himmelen,
hvit, blå, grå, blå, hvit,
de skarpe konturene viskes ut, gjemmer seg, blir borte …
vi ser småkongene på haugland fortsette som før,
de sjefer over hver sin haug, titter bort på Fonno
og
lar seg forføre